For all del, kos deg så mye du vil, det er jo en grunn til at det finnes 5 pornosider på nett per ”vanlige” nettside. Problemet er jo ikke at folk ser på det. Problemet kommer når folk ikke klarer å skille fra dèt – og virkelighet.

Og nei, nå er jeg ikke så politisk korrekt at jeg snakker om de som tror at alle damer ser sånn ut (silikon, rumpebleking, sperm i øyet) eller at alle menn i verden har en meter lang pikk. (lets face it; you dont)

Jeg hinter til de der ute som knuller som om de skulle vært med i en pornofilm.

”He made love like he worked in the streets: tender as a jackhammer.”

Forleden fikk jeg en frustrert telefon fra en venninne som endelig hadde sex med en fyr hun dater. Etterlengtet, kåt og veldig klar tenkte hun ”YES!” idet han endelig tok initativet. Så skjedde det: bang bang thank you mam. Nedtur.

Come on son?

”Jeg viste jo ikke akkurat et fornøyd ansiktsuttrykk” forteller hun. Og bare det at han ikke prøvde å forandre litt på taktikken underveis etter en time med dunking uten ett eneste stønn fascinerer meg..

Når dama blir tørr, nærmest gjesper og begynner å mumle ”au..” bør vel et lys gå opp i hodene deres? Det er kjipt å tenke ”bli ferdig snart a..” med en fyr du faktisk vil like – som tydeligvis liker deg, fordi han maser om en second date.

Misforstå meg rett, røff, hard sex er digg det. Men ingen dame liker at du hamrer hun i hjel som en spiker. Og hvertfall ikke mer enn en gang.

På barneskolen lærte vi om grenser, og den jeg tydeligst husker er den såkalte “rockeringen.” En sirkel vi med armene kunne forme usynlig rundt oss selv; vår intimsfære. Et forbudt området for uvedkommene, som kun kan brytes med vår egen tillatelse.

Hvis det vi lærte som barn stemmer, noe jeg ønsker å tenke at det gjør, skal jeg kunne gå naken ned Karl Johan uten å bli overfalt. Jeg skal kunne flørte vettet av meg på byen for å så dra hjem alene til min egen seng uten å få en mann over meg på veien. Jeg skal til og med kunne gå så langt at jeg tar han med meg hjem, men ombestemmer meg og sier nei. Og da skal han reise seg, kle på seg, å gå.

Det finnes INGEN unnskyldninger som rettferdiggjør voldtekt. Uansett hva en har på seg, om man går ute midt på natta, er full, alene, osv. INGEN har rettigheter til å bryte din rockering. Uansett tilhørighet, bakgrunn, forhistorie, religion, bydel.. Et voldtekt er en kriminal handling. En butikksjef ber aldri om å bli ranet. En fotgjenger ber aldri om å bli påkjørt på grønt lys. Et uskyldig barn ber ikke om å bli drept i et krigsangrep. En kvinne ber ikke om å bli voldtatt.

Vi snakker stadig om hvor mye vi har gjort som vi angrer på.. feil vi har gjort, forhold som tok slutt, krangler, diskusjoner, valg og utsagn. Jeg har enkelte venninner som tenker gjennom alt de sier og gjør ti ganger før de tar handlingssteget (og derfor som oftest i riktig retning), mens jeg selv er den typiske ugjennomtenkte, impulsive, spontane “det er bedre å angre på noe man har gjort, enn noe man aldri gjorde-venninnen.” Og ja, det er blitt en del anger.. men derfor også mye reising!

Ja, for reising har vært tingen for meg. Når jeg har hatt det vondt eller vanskelig, har flytoget til Gardermoen vært rømningsveien – jo lengere unna, jo bedre. Og på grunn av min overivrige spontanitet, har jeg endt opp både i India og Kambodsja, Brasil, Thailand, England, Australia, Nepal og USA. Langt over 30 land, 25 hosteller, flere hotellrom, et gudsforlatt loft og en bungalow. Jeg har ivrig levd etter “out of sight, out of mind” konseptet, og overbevist meg selv om at dette er min medisin. Spark psykologen, skyll prozacen i do og gi meg en flybillett!

Men er det egentlig det? Skulle jeg heller tatt tiden og fornuften til hjelp, eller bedt legen om henvisning istede for malariavaksiner?

Jeg pleide å servere “nei, for alle erfaringer, godt og vondt, har gjort meg til den jeg er idag” pyntelig og pent, når spørsmålet om anger dukket opp. Godt pakket inn i min fantastiske naivitet, levde jeg jo i fornektelse over resultatet av alle ripene i lakken jeg uten tvil egentlig godt kunne vært foruten. For selv om gamle hendelser (feil, tragedier, tabber, kall det hva du vil) for lengst er taklet, hvisket ut av hukommelsen og kastet i søppelkassen, hender det fortsatt at jeg hjemsøkes av fortidens spøkelser..

Ja, alle erfaringer former oss til menneskene vi blir, og er. Og til tross for skadene, har de jo også ført til mye positivt. Kanskje har jeg lært å bli litt  mer kritisk til mennesker, og mindre naiv i forhold? Og at det finnes så mye mer der ute, enn hva lille Oslo kan tilby. Kanskje har jeg lært at folk kan forandre seg og at feil blir gjort, og lært å leve med at verden er urettferdig og sånn er det bare. Kanskje har jeg innsett hva kjærlighet egentlig er, og blitt mer bevisst over hva jeg vil og ikke vil ha. At vonde opplevelser kan føre til uforglemmelige eventyr, og at jeg faktisk er i kontroll over min egen skjebne! Kanskje har jeg til og med lært at livet er for kort til å leves i frykt, og at ingen kan såre, knekke, ødelegge eller tråkke på deg uten din tillatelse..?

Kanskje.

Mange stempler i passet har jeg nå hvertfall fått. Og Disney blitt min helt for å ha vist meg at man faktisk kan bli venner med spøkelser. For uansett hvor langt vi reiser eller hvor fort vi løper… kan vi noen gang virkelig rømme helt fra fortiden? Burde vi ikke heller bare lære oss å akseptere den, for det den er? Bulkete. Oppripet. Innholdsrik. Uforglemmelig. Ujevn, men  fantastisk!

Vi burde alle brennes på bålet for hekseri.

Hvorfor? Fordi vi kvinner rett og slett ikke klarer å holde kjeft! Vi har nemlig fått våre bønner hørt, ønsker oppfylt, drømmer virkelige. Og plutselig gir “be carefull what you wish for, it might come true” fullstendig mening. For som det som oftest stemmer når menn og andre ting virker too good to be true, gjelder frasen denne forvandlingen også.

Ikke misforstå meg – Ja, det var fantastisk å se velkledde gutter igjen. Ja, Beckham var deilig med nyklippet hår, nappede bryn og sokk i boxeren. Men så gjorde han den største feilen gutter (ofte) kan gjøre.. han begynte å snakke… Med hvert ord han sa, ødela han vår idylliske oppfatning av denne en gang feilfrie mannen. De sexy tatoveringene, de sterke lårene, markerte armene.. enhver kvinne ville død for en omgang i høyet med han. Men så begynte han å snakke. Og DEN feilen spredte seg.
Gutter begynte ikke bare å ta bedre vare på seg selv, som oss kvinner. De begynte å tenke som oss. Snakke som oss. Oppføre seg som oss…

1. Plutselig begynte de å sutre over følelser, mase og kjefte på oss om vi ikke tar kontakt. (- Du er sur på meg du, ikke sant? Har ikke hørt fra deg på to dager.) OMG!
2. De har stjålet vår strategi – begynt å ty til kompiser for konspirasjon, og be de konfrontere oss så de slipper det selv! (Hvorfor drar du allerede, har du hvertfall sagt hei til han?)
3. Blitt følsomme. OVERfølsomme (-Jeg holder på å forelske meg i deg, jeg takler ikke meg selv forelska)
4. Og som om ikke det skulle være nok – nå har de begynt å bli gravide også!

WTF…?! Når ble menn damer med baller?

Skyt Beckham!
Lås han inne og kast nøkkelen langt, langt vekk.
Ta meg med tilbake til urtiden da kvinner var kvinner, og menn var menn. Da Spice Girls var JENTENES favorittgruppe, da rosa var VÅR farge og overanalysering, mas, pms, graviditet, og gråtkvalte kvelder med mariah carey tilhørte OSS.

Uansett hva, kan vi alle være enige om èn ting; gylden sommerhud blekes, lyse solstriper i håret blir mørkere, og når sandalene blir byttet ut med sneakers, er det ikke like lett å kjenne sand mellom tærne. Stopp, og kjenn duften av blomstene. La de siste solstrålene varme kroppen, og nyt de siste fregnene som vil sette spor på nesetippen. Unn deg en trippel kuleis på Dolce Vita, og spaser langs brygga i en lett sommerkjole blant verdens beste mennesker. Det er ingen myte at alle gode ting en dag tar slutt – og sommeren er ingen unntak.

“They dont call it fall for nothing.”Men, denne gangen iverksetter jeg en revolusjon. I år nekter jeg nemlig å grue meg til regn og ytterjakker. Det er begynnelsen på en ny årstid, et nytt skoleår, en ny sesong. Så istede for å se på det som avslutningen på noe fantastisk, skal jeg glede meg til fremtiden, vått hår, kalde fingre, snøbelagte nike’s og rudolfnese.

You aint seen nothing yet!

Jeg husker å føle at jeg var på toppen av verden, da jeg klatret alle trinnene opp til 5meter’n, og etter en times analyse endelig kastet meg uti. Jeg husker magesekken bli vridd om og sommerfugler bli djevelhunder en sen sommerkveld i 1997: mitt første forhold. En gutt som lurte meg opp i fjerdeetasje, kjøpte meg med en bamse og ga meg et ultimatum. Jeg husker panikken 15 minutter senere enda bedre. Følelsen av å være innesperret. Fanget. Angsten. Telefonsamtalen. “Hei det er Bea. Kan du bare si til Mike at jeg ikke kan være kjæresten hans mer?”
Jeg husker å be foreldrene mine skille seg i en alder av tretten. Jeg husker stolheten ved å være en av de få som ikke falt for Alans “Du kan se min hvis jeg får se din først” triks i leketårnet. Jeg husker å kjefte på sykepleieren som ikke advarte meg før hun stakk et langt rør ned i halsen min, 10 år gammel. Jeg husker å helle iste over Carl I. Hagen og Fru Hagens dyre pels.

Jeg husker følelsen av å være uredd. Fryktløs. Lykkelig naiv.
Da høyder bare var en lek. Da kjærlighetssorg var en selvfølge, og noe vi gjorde annenhver kveld i den rosa sengen til Celine. Da lubben var søtt, Spice Girls var kult og en kjæreste bare et tilbehør; veska idag, han imorgen. Da frykt var morsomt, og noe vi overbeviste oss selv om at vi alle måtte gjennom for å bli voksne; At alt ville bli mye lettere, og mye, mye tryggere.

Når du er liten, handler hele livet ditt om forfølgelsen av det som er morsomt. Det er et uendelig eventyr, med feller, fristelser, leker og latter. Vi utsetter oss selv for risker foreldrene våre har brukt hele oppveksten vår på å advare oss mot. Vi utfordrer skjebnen og selvfølelsen, tar unødvendige sjanser, hopper der muligheten byr seg, og ser aldri tilbake.

Så, vokser vi opp.

Du lærer å være forsiktig; du kan jo brekke et ben, se dum ut, eller få hjerte ditt knust. Du begynner å se seg for før du satser, og noen ganger lar du vær å satse i det hele tatt. Fordi det ikke alltid er noen der til å ta deg imot.. Det sikkerhetsnettet du en gang trodde var der, har blitt feid vekk under føttene dine med årenes løp. Livet er ikke lenger en lek, og du er ikke lenger Alice i eventyrland…

Jeg undrer.. Når ga morsomt og bekymringsløst opp sin plass, for frykt og forventinger?